Om osteopati

Behandlingsformen osteopati har vært benyttet i over 130 år og har dannet grunnlaget for de fleste manuelle terapiformer som vi kjenner til og som benyttes i dag. Osteopati bygger sin teori og sitt behandlingsgrunnlag på alminnelige og felles medisinske basisfag, så som: anatomi, fysiologi, nevrologi, patologi (sykdomslære) og biomekanikk (læren om hvordan de mekaniske lover gjør seg gjeldende i menneskekroppens bevegelsesapparat).

Målet med osteopatisk behandling er å finne og normalisere funksjons- og bevegelsesforstyrrelser.

Osteopati er en medisinsk behandlingsform med formål å undersøke og behandle hele den menneskelige organisme, – ikke bare deler av kroppen.

Osteopati består av et system av behandlinger for å korrigere ledd og andre vevsstrukturer hvor bevegeligheten er nedsatt. Dette for å gjenopprette både fysisk og mental balanse slik at kroppen kan fungere normalt og ha mulighet til å bruke sin egen ressurs til å bli/holde seg frisk. 

Kort sagt: la kroppen/organismen selv gjenopprette bevegelse og funksjon innenfor dens egne mulige krefter.

I 1874 presenterte legen Andrew Taylor Still de fire grunnprinsippene for osteopatisk behandling og kunngjorde sine tanker rundt et helhetlig konsept for å ivareta god helse. Ut fra den tids medisinske behandlingstilbud så han dette som en farbar vei for å ivareta god helse og å forebygge sykdom. Osteopati er anerkjent som den første til å sette manuelle behandlingsteknikker inn i et lærbart system.

1. Kroppen er en enhet; mennesket er en enhet av kropp, intellekt og ånd.

2. Mennesket har kapasitet til automatisk regulering av alle funksjoner, til å reparere skader og slitasje, og å ivareta helsemessig balanse (Homeostase- prinsippet). Denne mekanismen hindrer sykdom og driver kontinuerlig helbredelsesarbeid.

3. Struktur og funksjon er gjensidig avhengig av hverandre. 
   Bevegelse er selve tegnet på liv. Redusert eller blokkert bevegelse er, uansett type vev, tegn på forstyrret funksjon og er en hindring for god helse.

Adekvat behandling er basert på forståelsen av menneske som en enhet, homeostase prinsippet og samspill/samhandling mellom struktur og funksjon.

Sett i lyset av den medisinske historie og tenkemåte er ikke noen av disse prinsippene nye, men et resultat av observasjoner, noen av dem gjort lenge før Hippokrates’(legekunstens far) tid. 

Opprinnelsen til de nevnte prinsipper er hovedsaklig av empirisk karakter. De var et produkt av omtenksomme og gjentatte observasjoner av syke og skadede mennesker. Eksempelvis; vi er alle i stand til å observere at folk (og dyr) blir friske fra sykdommer, sår og skader tilheles uten noen form for intervensjon. På grunnlag av disse enkle og erfaringsmessige observasjoner, må det derfor være en eller annen innebygget tilhelingsmekanisme fra naturens side.